Martinique-jubileum?

Jeg leste for et par uker siden at det hadde vært 30-årsjubileum på Martinique på Nytorget. De nye eierne, som overtok i 2007, var ikke helt sikre på om stedet var 30 eller 31 år.

For veldig mange av byens musikere var Gamle-Martinique noe helt spesielt. De nye eierne kan saktens skryte på seg at de nå er byens mest lønnsomme bar, men den genuine kjærligheten til gjester, musikere og det fantastiske miljøet som gjorde selve stedet i over 20 år – DET kan ikke måles i penger.

Den dagen Gamle-Martinique la ned var det tilløp til dyp sorg hos veldig mange kulturfolk i regionen. Det er som kjent, først når man mister noe man skjønner hvor mye man bryr seg om noe (eller noen, for den saks skyld). Martinique var stedet der vi musikere ALLTID var velkomne; seint eller tidlig og dersom vi trengte å låne en høyttaler eller en gitar var svaret alltid ja. Vi fikk også spillejobber via Eivind, Kirsten og Jorunn. De fleste bedriftene ringte dit når de trengte musikk fordi det var jo der de fleste musikerne holdt til tross alt.

Gamle-Martinique var kulturhus, arbeidsformidling, familiekontor, klubbhus og lånekontor for musikere. Eivind Hodne var husets pulserende hjerte og motor. Kirsten var «mor» for de fleste og Jorunn den produktive, skapende og smilende «first lady». I tillegg hadde stedet et personale helt utenom det vanlige. Jeg vil påstå at jeg har god greie på barer, nemlig.

Gjennom Martinique hadde musikere, komikere, revyartister, og andre scenekunstnere et samlingssted – en slags base. Et sted der man kunne diskutere på tvers av forskjellige scene-sjangere. Det var et vanvittig mangfold rundt stedet. Den harde kjernen var 30-40 musikere/artister. I tillegg var det omtrent like mange umusikalske stamgjester som var fast inventar flere ganger i uka. Akkurat som i TV-serien «Cheers». Martinique hadde sin egen «Norm», «Frazier», «Sam» og sin egen «Diane». Flere av stamgjestene hadde faste plasser, og «alle» hilste med navnet ditt når man kom inn døra. SÅNN var det på Martinique «før i tiå». Det var litt vårt. Vi følte oss viktige for stedets profil. Vi «måtte» liksom innom stort sett hver dag. De som eide stedet «bodde» der. De la hele sjela si i det. Og det må ha vært noe annet enn profitt som drev dem. Det er ihvertfall helt sikkert.

De arrangerte spontane konserter, personal-revyer, lagde en årlig artistgalla med priser og rød løper.  Martinique var byens første pianobar og var først ute med ukentlig quiz. De startet egen shot-bar i kaSHOTen. Det var en egen klubb for stand-up miljøet i byen og det var jevnlig ulike temadager. På dagtid var det stengt, men stamkundene fikk komme inn på kaffi&røyk, diskusjoner og kanskje litt repping av stoler eller musikkutstyr som Goggen eller noen andre  hadde ødelagt i løpet av helga.

Det var fast Jam første søndagen i måneden. Av mange betegnet som Norges kanskje beste Jam-session. Hver gang var det kjente artister eller musikere som bidro og det var stappfullt HVER GANG!

Martinique var garantert ikke byens mest lønnsomme bar i de 20 første åra, men de tidligere eierne har gitt oss musikere og andre stamgjester en enorm opplevelse av tilhørighet. Jeg er sikker på at det aldri vil komme et slikt sted igjen for oss musikere her i byen; så «Cheers» til Martinique og gratulerer med 30-årsjubileet!

…  eller var det 31?