Min aller første musikalske opptreden var i Atlantic Hall – som to-åring! Fatter’n var en svært habil trekkspiller og skjønte at hyra på juletrefester kunne skrus opp en smule dersom han hadde med seg en liten, tannløs, rund og smilende miniutgave av seg selv (les: meg) på trekkspill.
Han skjønte også at det var klin umulig å lære en 2-åring å spille trekkspill i løpet av et par uker, men han hadde lagt merke til at jeg hadde rytme og at jeg var ivrig med å trampe takten eller tromme med fingrene på bordflaten når han spilte. Jeg elsket musikk! Løsningen ble at han teipet fingrene mine i en fast 6’er-akkord som jeg rytmisk støtet på der det passet. Med stor innlevelse og pasjon. Jeg hadde tydeligvis gehør også. Publikum likte innsatsen min og jeg ble bitt av «den store, stygge scene-basillen».
Da jeg ble seks år fikk jeg min første stortromme og skarptromme, samt en ride-cymbal. Det var der det begynte. Siden spilte jeg stort sett bare trommer frem til jeg var i starten av 20-årene. Det var en fantastisk tid: jeg levde av å spille trommer og musikken betydde alt. Jeg ble faktisk god også. Kjempegod, om jeg så skal si det selv.
I 1989 ble trommene ble lagt «på vent», mens jeg utviklet andre musikalske sider: jeg begynte å synge, spilte gitar, skrev låter, spilte litt piano, dirigerte og var med i et skikkelig band, fikk platekontrakt og jeg ønsket å bli popstjerne. Det var dritkjekt! Musikk ble fulltidsjobben min. Jeg hadde ikke tid til noe annet, men jeg elsket det! Siden har jeg levd av musikk. Tenk, jeg? Proff musiker!
Trommene har blitt liggende mer eller mindre «på vent» helt til januar i år. Da ble jeg spurt om å være med å starte et band med relativt rustne kompiser (musikalsk sett). Jeg skulle spille trommer igjen for første gang på 20 år. Jeg sa selvsagt «ja» med en gang. Følte jeg trengte en hobby, liksom. På første øving så var jeg så sykt dårlig til å spille at jeg faktisk ble fascinert over hvor lavt nivå det går an å ha. Det var vannvittig dårlig! MEN, allikevel vannvittig kjekt! Det var ubeskrivelig! Jeg følte at jeg svevde hjem fra øving, etter å ha prestert min livs dårligste musikalske prestasjon, ever! Jeg fløy, jeg levde!
Så slo det meg: det var jo derfor jeg begynte med dette. Med musikken. Fordi det betydde alt for meg! Jeg ofret skolegang, familie, venner, jobbmuligheter og damer, for å få lov å drive med dette. Jeg ble ganske ydmyk, nesten litt rørt, og enormt takknemlig for at jeg igjen fikk oppleve den ultimate gleden ved det å spille musikk på det nivået man er. Uten å tenke på det som en jobb, diskutere betaling, spilletider og repertoar. Bare spille!
Den 15. oktober skal vi ha vår debut med bandet vårt. Øst heter vi. Jeg er dritstolt av det vi har utrettet på bare noen måneder. Vi er ikke så veldig gode ennå, sett ut fra et profesjonelt synspunkt, men vi har det enormt kjekt sammen! Sikkert mye kjekkere enn «de» som lever av sånt. Vi forbedrer oss på hver øvelse. Vi er et ekte garasjeband og glade amatører!
Vi spiller fordi vi har det gøy sammen, og fordi musikk er kjekt – herregud så kjekt!